← Blogg

Den nordiske sikkerhetsventilen som ser farligere ut enn den er

Publisert 8. juni 2026 · 5 min lesing · Av GD · LexCodex

En leverandør sitter fast i en femårsavtale som ble sur allerede etter det første. Marginene er spist opp, motparten nekter å reforhandle, og noen foreslår det som alltid foreslås i den situasjonen: vi påberoper oss § 36. Det høres ut som en nødutgang. Det er det sjelden.

Avtaleloven § 36 er den norske generalklausulen — bestemmelsen som lar en domstol lempe eller helt sette til side et avtalevilkår som er urimelig. Norge fikk den i 1983, og på papiret er den vid på en nesten urovekkende måte: domstolen skal vege avtalens innhold, partenes stilling, forholdene ved inngåelsen, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig. Åpne kategorier, ingen tydelig terskel. For den som skriver avtaler er det en ubehagelig tanke — at ethvert vilkår man formulerer i teorien kan strykes av en dommer som synes det ble urimelig.

I praksis oppfører bestemmelsen seg ganske annerledes enn den leses. Avtaleskrivere har levd med § 36 i over førti år, omtrent som man lever med en nabo som aldri har klaget, men hele tiden kunne. Mellom to jevnsterke selskaper skal det vesentlig mer til enn et dårlig utfall før et vilkår lempes. § 36 er ingen angrerett for den som forhandlet svakt.

Samme setning i fire land

Det interessante er at leverandøren ville fått omtrent samme svar i Stockholm, København eller Helsingfors. I løpet av drøyt et tiår skrev de nordiske landene nesten samme setning inn i avtaleretten sin. Danmark var først, i 1975. Sverige fulgte i 1976, Finland i 1982, Norge i 1983, Island i 1986 — Norge altså forholdsvis sent i følget.

Formuleringene er så like at man kan legge den svenske 36 § avtalslagen ved siden av den danske aftaleloven § 36 og knapt finne skjøten: en avtale kan endres eller settes til side dersom det ville være urimelig å gjøre den gjeldende. Det var ingen tilfeldighet. De nordiske avtalelovene har felles røtter helt tilbake til 1910-tallet, og generalklausulen ble nok et kapittel i det samme redaksjonelle samarbeidet: fire lovgivere som uavhengig av hverandre formulerte seg likt — bortsett fra at de slett ikke var uavhengige.

Men setningen lever ulike liv

Likheten i tekst skjuler en forskjell i anvendelse. Fra 1990-tallet, da EUs direktiv om urimelige vilkår i forbrukeravtaler skulle passes inn, begynte systemene å gli fra hverandre: direktivet krever at urimelige forbrukervilkår settes helt ut av betraktning, mens den nordiske tradisjonen heller lemper vilkåret slik at det blir rimelig. Den allsidige lempingen — å justere et vilkår i stedet for å rive det ut — er noe av en nordisk spesialitet, og den passet dårlig med direktivets logikk.

Og selv der lovteksten er identisk, skiller domstolskulturen seg. En liten detalj fanger det: i Danmark kunne § 36 helt til 1994 bare sette et vilkår til side, ikke endre det. I nesten tjue år var valget binært — vilkåret holdt eller falt, men ble aldri pusset. Samme setning, men en helt annen verktøykasse i dommerens hånd, avhengig av hvor og når tvisten ble prøvd.

Hva det betyr for den som skriver avtaler

For den som skriver eller gjennomgår kontrakter som løper over grensene, peker dette i to retninger samtidig.

Regn ikke med § 36 som redning. Terskelen i kommersielle forhold mellom jevnsterke parter er høy i hele Norden, og den som bygger forretningen sin på at en domstol skal redde et dårlig forhandlet vilkår, bygger på løs grunn. Men skriv heller ikke i frykt for bestemmelsen. Et velbalansert vilkår overlever, og frykten for generalklausulen gir ofte overarbeidede, defensive avtaler som ingen blir gladere av — minst av alle den som skal lese dem om tre år.

Den virkelige lærdommen ligger i mellomrommet mellom lovtekst og anvendelse. At den danske, svenske, norske og finske bestemmelsen ser like ut, betyr ikke at de veier likt i en rettssal. Et vilkår en norsk domstol lar stå, kan en svensk domstol ha innvendinger mot — ikke fordi loven er ulik, men fordi praksis er det. Den som leser de fire bestemmelsene og tror han har lest én, har lest feil, om enn på den mest tilgivelige av måter.

For leverandøren i eksemplet gjenstår det kjedelige svaret: reforhandle hvis du kan, og bruk neste gang kreftene på vilkåret før det signeres — ikke på bestemmelsen som kanskje ikke redder det etterpå.